top of page

Laksefiske: Kvelden før kvelden…

Skrevet av Bent Halden Jørgensen


Så var den snart her igjen. Kvelden før kvelden…

Vinterdepresjonen har omsider sluppet sin klamme hånd, og «lykkepillene» har sagt takk for seg og funnet seg godt til rette i nattbordskuffen. Kroppen har våknet til liv igjen, og man kan stå opp om morgenen og prise seg lykkelig for at alle kroppsfunksjoner fremdeles er intakte. I alle fall de sør for hoftekammen.

Borte er «Kompani Lauritzen», «Spillet», og «The Voice». Og den gamle vadebuksa har igjen funnet veien opp fra kjelleren, helt på egenhånd. Nok en gang har man leitet frem Sims-capsen fra 2006, med lakseblod og rekeskall. Bremmen har for lengst trengt seg gjennom stoffet ytterst i fronten, som ved en åletrang setefødsel. Og sømmene knirker lett i det den finner sin plass på oppå det som kan minne om en rundkjøring. En rundkjøring hvor det opprinnelig var hår. Forskjellen er at her er det på ingen måte noen Hoens-skatt i midten.

Det er på høy tid å bytte ut den nedslitte vinkelsofaen med benken på Grevlingen, og «Love Island» skal byttes ut med ekte kjærlighet. Kjærlighet til et miljø og kjærlighet til gode kamerater. Et kameratskap helt uavhengig av alder, yrke, og sosial status. Når man trer inn i den lett falmede Bergans-buksa, blir vi alle likemenn. Det er trygt og godt i miljøet langs elvebredden.

Hadde jeg fortalt noen at jeg tilbringer flere hundre timer i løpet av sommeren, sittende på en trebenk, stirrende ut på ei elv, er jeg redd jeg hadde blitt hentet. Av en gjeng i hvit frakk og nedtråkka Birkenstocks. Transportert ned til et sted de visstnok har forkortet DPS. Og jeg hadde etter all sannsynlighet aldri sluppet ut igjen.

Men for meg er laksefiske medisin. En medisin sterkere enn den sterkeste Valium, med bedre effekt enn all verdens «lykkepiller». Hadde jeg vært lege hadde laksefiske vært på blå resept.

Laksefiske er også lidenskap. Etter å ha snakket med 100 personer i forbindelse med et bokprosjekt, fikk jeg servert følgende scenario av et av intervjuobjektene:

Se for deg at du har kjøpt kort på midtskjæret. Du har stått opp tidlig og kommer kjørende oppover Dynge. Du runder svingen ned mot Lakseveien og du kjører saaakte nedover. Du er var på gassen og passerer gresstrå for gresstrå som nærmest bøyer seg i hengivenhet langs veikanten på vei ned til parkeringsplassen. Du kommer ned og ser at det ikke står en eneste bil der. Forsiktig løfter du blikket og gløtter ut mot Landskjæret. Blikket stryker videre ut mot Midtskjæret og der er det ingen mennesker å se. Du får et ordentlig sug i magen, for du vet det har stått 10 stykker der dagen før, og du innser samtidig at midtskjæret har fått hvile der ute i mange timer. Du setter deg i båten og ror forsiktig ut. Kroppen sitrer av spenning og du kan nesten ikke komme deg fort nok i land. Strømmen glir optimalt langs berget på vestsiden av skjæret og solen gløtter så vidt over Krukekollen. Så skal du ta de første kastene. Den følelsen der, når du kommer i grålysningen, og dagen begynner, det er magisk. Følelsen av å komme til noe urørt.

På jobben min har vi hatt om mindfulness. Jeg har det samme forholdet til mindfulness som jeg har til swingersklubber i øst-europa. Jeg vet hva det er, men jeg forholder meg ikke til det. Eller vent, det er nok ikke er helt sant. Å sitte alene i båten nede på gulsonen, med P4 på radioen, blikkstille vann, og bare høre lyden fra motoren. Det er min form for mindfulness.

Dessuten har jeg utallige timer på krakkene rundt om på elva, den siste måneden før sesongstart. Der sitter jeg, mutters aleine, mens hodet går frem og tilbake for å speide etter laks. Folk som går forbi lurer nok på hvorfor det sitter en raring der, alene på krakken, mens hodet går fra side til side som om han overværer en tennismatch mellom Casper Ruud og Rafael Nadal. Men igjen, min form for mindfulness.

Tilbake til lidenskapen. Denne lidenskapen, kalt laksefiske, er noe helt eget. Jeg kan sammenligne det litt med da jeg traff min første kjæreste. «Jeg var ung, og visste alt…» skrev en velkjent fyr fra Tønsberg. Men jeg visste ikke en dritt. Ikke var jeg spesielt ung heller. Jeg var 19, og kvinnelig kjønnsorgan hadde jeg bare sett på filmer med svensk undertekst. Men da dagen kom og jeg skulle erobre upløyd mark, var det som om Michael Jackson skulle danset Halling. Hatten forble på pinnen. Det ville seg ikke. Det var større sjanse for at Fladaasen ville få fartsbot enn et at jeg ville få fyrt av kanonen.

Men tiden gikk og 17. mai i år var jeg innom krakken på «kula» utpå kvelden. Og der satt Horgen, «reven», og Fladaasen. Her kunne Øyvind fortelle at han nettopp hadde fått fartsbot. Tatt i 53 km/t i 40-sonen borte ved Ytong. Og utrolig nok ble det mange salutter på meg etter hvert også.

Etter som årene gikk fikk jeg fyrt av salver i både øst og vest. Men jeg skøyt med løskrutt, så barn ble det aldri. Men for noen år siden overtok jeg som leder for noe som kan sammenlignes, nemlig lakseutvalget i ØJFF. Og jeg oppdro «barnet» som best jeg kunne. Jeg la hele sjela mi i barneoppdragelsen. Nå har «barnet» flyttet videre, til de beste foreldrene jeg kan tenke meg, nemlig Håvard og Eirik (jeg kjenner nå at dette ble litt rart), men jeg vet at barnet er i de beste hender.

I samme litt forskrudde bilde vil jeg trekke frem noen til. Onkel Stein Erik (Repstad), onkel Per (Saastad), og onkel Harald (Horgen). Alltid blide, sier aldri nei. Ydmyke, uten trang til å fremheve seg selv, og med en arbeidsmoral og en lidenskap for forvaltningen av laksefisket i Drammenselva, som er svært beundringsverdig. De burde blitt nevnt i Kongens nyttårstale. Men de får nøye seg meg å bli hyllet av en enkel sjel fra Hokksund. Uansett, tusen takk for jobben dere gjør.

Jeg må igjen tilbake til lidenskapen. Jeg skal komme med noen eksempler til, som beskriver denne galskapen/lidenskapen (stryk det som ikke passer).

En jeg kjenner hadde fisket hele dagen nede på Grevlingen, og måtte etter hvert hjem for å hvile litt. Etter å ha lagt seg hjemme på sofaen gikk det et par minutter før han spratt opp igjen og kjørte tilbake til elva. Han kunne jo gå glipp av noe! Det kunne jo komme fisk!

En annen bekjent satt i familieselskap, da det plinget inn melding på telefonen om at det hadde blitt brun elv! Som med en blanding av tics og parkinson ble han sittende der og riste mens han motvillig måtte overvære gamle tanter som dyttet nedpå ostekake og noe som skulle forestille Pawlova. Men han måtte pent bli sittende.

Sistemann jeg skal nevne hadde vært flere døgn og fisket i Namsen, men han dro hjem tidligere enn planlagt fordi fisket var dårlig. I stedet for å reise hjem til konemor og huset sitt i Hokksund, kjørte han rett ned til Grevlingen og fisket. Sove gjorde han i bilen. Etter noen døgn vendte han nesen hjemover til ildsint kjæreste og en god dose kvinnelig voksenkjeft.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i følelsen. Gi meg navnet på den laksefisker`n som ikke har dratt en liten hvit løgn til fruen i huset for å komme seg ned til elvebredden. Men til dere «lakseenker», en ting skal dere i alle fall ikke være redde for, nemlig at mannen deres begår utroskap mens han står ved elvebredden. Sjansen for det er nemlig like stor som at Erna Solberg vil krysse Grønland på treski. For det første er det få damer i elva (men vi ønsker oss mange flere). For det andre er karane altfor opptatt av den lengste stanga. Det kan være et det rykker litt i den minste stanga, men da er det kun fordi det er laks i enden av snøret på den stanga som er fra 12 fot og oppover.

Oppfordringen om flere damer i elva står seg. Jeg leste i en undersøkelse at antall damer i norske lakseelver ligger mellom 1-2 %. Vi ønsker også flere barn og ungdommer til elvebredden. Derfor har det vært svært gledelig at flere barn har sittet på klubbhuset hver onsdag i vinter, og laget sine egne wobblere. En takk rettes til Stein Erik og Tor Arne for jobben dere har lagt ned for å passe på at alt ligger til rette. En onsdag jeg var på klubbhuset, spanderte jeg pølse i brød på to av barna som var der. På vei ned trappa utbrøyt den ene: «Dette er det beste stedet jeg har vært!» Da tenker jeg at vi har fått til noe fint.

Mitt høyeste ønske for laksesesongen 2024 er at William, Ella, og de andre barna, får laks på egenprodusert wobbler.

Og helt til slutt vil jeg igjen sitere fyren fra Tønsberg. Det var nok ikke Drammenselva han hadde i tankene da han skrev følgende strofe. Likevel er det en passende beskrivelse av elva, for flere av oss: «Om det skulle blåse kaldt, om jeg leter overalt, ingen er så god som du, du er det vakreste som finnes for meg». Og selv om «vårens vakreste eventyr» for mange forbindes med Holmenkollstafetten, eller eventuelt åpning av uteserveringen på Bjørgs, vil jeg alltid forbinde det med sesongåpning av laksefisket i Drammenselva.

God laksesesong!


10 visninger0 kommentarer

Comentarios


bottom of page